Håndhilsning er ut. Klemming og suss på kinnet er utsatt på ubestemt tid. Danse skal vi ikke. Vi skal unngå så mye kroppslig kontakt som mulig. Mange menigheter på Sørlandet vil nok se på det som en velsignelse oppi all galskapen.  Å ta bomba i Aqarama eller brøle av full hals på 8 åringens hjemmekamp kan vi gjøre senere. Og skal vi hoste skal vi hoste på innpust. Det er tøffe tider i Kristiansand og i Norge. Vi må lære oss noe nytt mot en usynlig fiende. Og vi må alle gjøre det sammen uten å være sammen. Oppi alt elendet og tungvindthetene har jeg troa på oss godtfolk her i sør. Vi er flinke til å tilpasse oss selv om vi ikke liår det no særlig. Vi må ofre mye. Tid, opplevelser og penger. Mange mister mye. Deriblant jeg. Flere jobber er allerede kansellert og flere vil sikkert bli det. Det er like stille i telefonen som det er i hovedsalen på Kilden. Der som jeg egentlig skulle sittet i kveld og sett på Fugleelskerne, framført av Det Dramatiske Selskap.

Skolene stenges og alle møter med mer enn en person blir avlyst. Det er nå de sosiale medier og all kommunikasjonsteknologi kan virkelig få vist sin nytte.

Heldigvis er alle jeg snakker med positive. Vi må bare begynne å snakke like høyt som de som bor på Lista. Vi skal jo holde hverandre på et par meters avstand i disse dager.

Lykke til og vis hensyn. Dette klarer vi.