Vi skulle ikke gjort det. Men vi gjorde det fordi jeg leste denne lille teksten fra Tveit Turlag.

“Med en høydestigning og -reduksjon på 290m fordelt over 6,5km gir denne turen både økt puls og
pust. Men «premien» etter strabasene er en nydelig utsikt over ytre del av Ålefjærfjorden mot Hamresanden, Hånes, Søm og Varoddbrua, og med Oksøy og Flekkerøya i det fjerne!”

Turen har jeg tatt før og den er fin og tung med noen svært bratte oppforbakker. Men vi tok pingleruta. Vi gikk motsatt vei. Går du over Skiperreisheia først kommer stigningene litt her og der. Går du derimot raskeste vei opp mot Gyrestolheia blir du garantert varm og får garantert oksygenmangel om du er over 12 år gammel. Vi burde ant tegninga da vi passerte store hauger med tømmer langs starten av løypa. Der stien hadde vært var det nå to bekker av gjørme. En Tømmerskogsmonstermanskin hadde vært på færde. Etter en stund fant vi stien igjen og vi hoppet glade innover og litt oppover. Skiperreisheia har fin utsikt til vanlig. Men ikke i går kveld. Tåka hadde lagt seg. Vi gikk videre innover og fortsatt litt oppver. Det ble mer og mer glissent mellom trærne. Helt til det ble helt glissent. Langt inne på heia hadde hogstmaskinen kost seg. Den hadde fjernet alt av trær og stier og blå merker og kledd skogbunnen med kvist og kvas. Ikke akkurat lettgått. Og så var stien nok en gang gjort om til to gjørmete bekker. Vi fant Gyrestolheia med utsikten som var like grå som tåkeheimen. Og vi fant stien igjen og gikk ut og inn av nyhogd skog helt til vi var nede på veien igjen.

Herfra og ut til idrettsplassen på Kjevik er det trolsk så det holder. En mosegrodd gammel granskog er en opplevelse i mørket.

Vi så også en hare som kom hoppende. Den har ikke helt fått med seg klimaendringene så den lyste godt opp i skogen.

Akkurat denne turen kan ikke anbefales.