Det har vært en innholdsrik helg. Niesebesøk, familiemiddag, flatfyll, barnepass og isdans. Søndagens varmende solstråler var deilige hele veien gjennom mine noe reduserte lemmer. Reduserte av den foregående dagens nervøse alkoholkonsum. Men det er en del av spillet. Niesen og ungen og jeg dro ut på glattisen. Men ødelagte balansenerver var det godt å holde i tauet til akebrettet. Det var livslinen. Den holdt meg stort sett oppreist det meste av tiden og funket på samme måte som en utrigger gjør på en kano. Det var flott. Isen var befolket med lykkelilge mennesker. Noen på skøyter, noen med spark, andre bare gikk og datt, mens enkelte satt og stirret lobotomert men forhåpningsfullt ned i et hull i isen. Hvilken dag.

Om ettermiddagen satt vi niesen på bussen, og borte var hun.

Men i dag morges kom alle menns våte drøm  inn Topdalsfjorden. Først kom en diger heisekran, “Uglen”, inn til kaia for å hilse på den digre heisekrana som allerede står der. Og de løftet på en diger heisekran som skulle over på en ennå større lekter. WOW. Store ting!

Men så kom en ennå større ting. Vet ikke helt hva det er, men stor er den.

Pust og stønn, hjertet hamrer.