Savn. Jeg tror det er sundt. Jeg tar henne aldri som en selvfølge. Hun jeg savner. Det kan kanskje av og til se slik ut, men det er ikke slik. Hun er der alltid for meg. Hører på mine enkle historier, og smiler av mine kronglete tankespinn. Men ikke nå. For hun er ikke her. Det er vel derfor savnet oppstår. Noe kjent er borte. Noe som betyr så uendelig mye. En usikker kjær sikkerhet i livet. Og jeg håper hun ikke tar meg som en selvfølge. Selv om jeg av og til oppfører meg slik. Som en selvfølge. Før hun reiste, for over to uker siden kjøpte hun blomster. Hun har alltid en bukett på bordet. Jeg vet ikke hvorfor, men den står like fin ennå, etter snart tre uker. Det er kanskje litt av Maya i den. Den står der og minner meg om henne. Like vakker.  I går overnattet et barnebarn hos meg. Han savnet famma, sa han. Da var vi to, sa jeg. Jeg har vært alene hjemme-mann snart i tre uker. Jeg er helt fri. Allikevel savner jeg friheten hun gir meg mens hun er her. Vi lager sjelden middag sammen på grunn av hennes strenge diett. Allikevel savner jeg å se henne spise middag. Jeg savner å si til henne at jeg går ut en tur. Vekk. Jeg savner å høre at; Det er greit; god tur!. Jeg savner å komme hjem fra turen og fortelle henne hva jeg har sett, og om alt jeg ikke har sett. Jeg savner lyden. Jeg savner vissheten. Det er godt å kjenne på savn. Jeg tror det er sundt. Håper hun savner også.