“Ska æ klype dæ i ræva?” Spørsmålet kom ikke brått på. Det var min kone som kom med forespørselen midt i et håndgemen på en gressvoll med utsikt. Før hadde jeg angst for alt som kunne gjøre dagen verre for min syke kone. Jeg passet på. Jeg gjorde mye for at hun skulle unngå anstrengelser og bli utmattet. Alt egentlig. Så dro hun til behandling.  Nå må jeg forsøke å ikke passe på. Å ikke bli redd på hennes vegne.  Ikke be henne stoppe og ta ting litt roligere. Jeg må øve. Nå er det hun som passer på at jeg ikke blir redd. Etter 2 måneders behandling og trening basert på kinesisk lære har det skjedd store ting. Maya fikk hofte og rygg rettet opp og et strengt treningsregime holder alt på plass. Og i går havnet hun altså i slåsskamp på toppen av Sotåsen i Randesund. Og ved siden av stod jeg og skalv som et aspeløv. Jeg var jo glad for at hun slåss. Hvem er ikke det? Men for bare 4 måneder siden hadde hennes kropp og de påfølgende dagene vært ødelagt for henne om hun hadde vært så fysisk som hun var i går. Jeg er jo redd og glad på samme tid nå. Underlig. Det ser ut til at en haug med års sykdom er i ferd med å ta slutt.  Jeg gikk en tur alene senere på kvelden. Jeg måtte roe nærvan.  Når jeg kom hjem satt Maya og spilte Ludo med barnebarna. Det er fint, men godt. Og litt fantastisk. Takk til John Pearsall som fikk retta opp litt her og der.