Å tegne er å SE. Det er jo mitt motto. Bruke øynene godt. Se på alt og assosiere videre. Tillært av store illustratører. Og noen tegnere ser ting som er vanskelig for oss andre å skjønne. I mitt liv som blyantholder er det en som står over alle andre. Salvador Dali er stor, men det er en som er større for meg, – Maurits Cornelis Escher (1898-1972). Hans “kunst” er hinsides all fornuft. Han var en mester i svart og hvitt. Med utrolig presisjon tegner han umulig bygninger og lekne overganger. Ting glir over i hverandre og du blir usikker på hvor ting begynner eller starter. Han ble født i Leeuwarden i Nederland, men bodde i Arnhem mye av sitt liv. Inspirasjon fikk han av mange år i Italia og Spania, hvor hans ek med arkitektur, perspektiv og umulige rom gav ham mange tilhenger. Jeg oppdaget ham når jeg var 12 år, på en speidertur til Amsterdam. Oh lykke. Vet ikke hvor mange timer jeg har stirret på hans umuligheter. Alle kjenner ham og har sett noen av hans verk, men ingen vet hva han heter. Akkurat som meg. Men han inspiererte og en stund forsøkte jeg meg på hans stil. Men. Skulle innse at en trenger ensmule matematikk i hodet også for å tegne slikt. Men GUDD å stilig. Thank you mr. Escher.

19 år gammel gikk jeg Escher style...