Egentlig en fantastisk oppfinnelse. Det at speil ikke kan snakke. Jeg tror det hadde ventet mye grov kjeft fra den kanten. Det hersker vel liten tvil om at verden er akkurat som den er, her og nå. Akkurat i nuet. Jeg er av manneslekten og ser mest på speil i sidesynet. Det vil si ikke helt klart, litt udefinerbart og veldig lite gjennomtenkt. Det er kjekt å ha da. Ved barbering for eksempel, eller når en skal ta ut en flis som sitter mitt på ryggen og kona ikke er hjemme. Eller en av disse flotte flåttene som av og til fester seg der det er vondt å komme til. Men speil er viktig. Se i speilet og si, – det er slik jeg er akkurat nå. Jan Thomas og kosmetikkindustrien er neppe enig. Vi har alle definert en standard for hvordan speilet helst skal vise oss frem. Men standarden er ulik, og som regel påtvunget og tilsneket fra alt og alle omkring oss. Sneket seg inn fra reklame og dønnseriøsærlige bloggere. Jeg er glad jeg ser ut som jeg gjør. Både nå og før, og til jeg dør.

Så forresten et intevju med en ung mann fra TV-serien – Gullungene. Han hadde ingen stygge venner. Hmm.