Ingen jeg kjenner døde på Utøya eller Oslo. Ingen jeg vet om kjenner noen av dem. Allikevel sørger jeg. Jeg holder min kone i hånda. Hun tørker mine tårer og jeg tørker hennes og hun gir meg en klem. Jeg har sorg. Jeg føler den innerst i ryggraden. Jeg dro ikke til byen og fakkeltog i dag. Jeg var heller på hytta hvor jeg kjenner hvert strå og hver stein. En fakkel brenner på svaberget. Den brenner for meg. For at jeg skal huske andre. For at jeg skal gjøre mitt. Jeg så at fakkeltog over hele Norge samlet nesten alle. Det varmet i mitt lille hjerte. De som er direkte berørt av tragedien vil lenge ha et helvete. Men den dagen de kommer ut av sitt helvete tror jeg det blir til et litt bedre Norge. Litt bedre i Oslo. Litt bedre i Volda. Litt bedre i Korsvikfjorden. Litt bedre overalt. Jeg er så uendelig glad for at vi bryr oss om andre enn oss selv.