Tenk deg at du er på Sommer på Torvet. Stemningen er god og pengene sitter løsere enn jentene på Søm. Etterhvert så tar kong alkohol overhånd og du ser deg nødt til å ta drosje heim. Hverken ben, armer, tunge eller blære utfører sine tillagte oppgaver på en tilfredstillende måte. Du er rett og slett full. Ordene snøvles ut på et hvis fra en random kjeft. Du setter deg inn i drosja med tanke på ei god seng og sove av deg rusen. ” Og hvor til?” spør taximannen.

“Jeg skal til Llanfairpwllgwyngyllgogerychwyrndrobwllllantysiliogogogoch”, prøver du å si. Dersom du har promille er det skvett umilg å si. Det er da du ønsker at du hadde bodd på Grim.

Jeg er glad jeg ikke bor akkurat der i Wales, eller Storbritannia som de ikke liker å kalle det i Wales, eller United Kingdom som de også ikke elsker. Walisere er et vennlig folkeslag som er glad i sin Pub, Whiskey og familie. Men bor du i en liten by i Angsley, langt nord i landet, sliter du med å komme deg hjem etter en fuktig bytur. Den heter Llanfairpwllgwyngyllgogerychwyrndrobwllllantysiliogogogoch. Prøv å si det i fylla! Eller det er kankje akkurat da du klarer det. Upraktisk navn også med tanke på visakortet, førerkortet og draktene til idrettslaget. Ser du ei dame med veldig langt togbillett så kommer hun nok derifra.

Llanfairpwllgwyngyllgogerychwyrndrobwllllantysiliogogogoch er en landsby i  Wales. Navnet betyr St. Marias kirke i senkningen ved den hvite hasselen nær en sterk virvelstrøm og St. Tysilios kirke nær den røde hulen. Navnet ble konstruert i 1860-årene i forbindelse med åpningen av jernbanestasjonen, for at man skulle få Storbritannias lengste stasjonsnavn og dermed sette stedet på kartet. Det er Storbritannias lengste stedsnavn, og det tredje lengste i verden.

Lokalbeflokningen kaller byen for Llanfairpwll. Fyllerøre det også.