Jeg gikk tur i dag. På ski. På nysnø over skare. Inn i skumringen, ut i mørket. Jeg gikk der helt alene på lydløse ski i den myke snøen fra i natt. Helt alene med meg selv. Og de sporene  som var, fulgte etter meg. Ingen spor foran. Kun noen få lykkelige harehopp og rådyrsprang hadde satt sine merker i snøen. Når jeg gikk der alene gikk jeg sammen med mange. Jeg tenkte på lørdagen. Alle vennene som overrasket meg til bursdagen var med på turen. Jeg tenkte på kona som startet det hele. Hun var med på turen. Jeg var alene men aldri ensom. Det var godt.