-3,3 grader ute. 10,2 grader inne. 2 grader langs gulvet. Sørlandets kaldeste hytte er kåret. Den er så dårlig isolert at måkene flyr inn gjennom sprekkene i stueveggen. Det, kombinert med stiv kuling fra nordøst, gjør livet litt mer ullpåkledd. Jeg tilbringer morgenen i fosterstilling attmed ovnen, med et klamrehutrende grep om kaffekoppen, som om det er den som er bindeleddet til livet. Hytta er et isfengsel. All varmen, som burde vært innendørs, bruker heller sin energi på å smelte snøen på taket som jeg trodde skulle holde på varmen. Istappene henger på geledd rundt hele hytta. Klare til å spidde min uskyldskalde sjel.  På slike morgener lærer man seg avansert blærekontroll. Det er ufattelig hva kroppens lukkemekanismer kan prestere under slike forhold. En utedo sånn ca 20 kulingmeter borte lar seg ikke nå uten frostskader på morrakvisten og andre steder. Ikke har jeg lyst til å sitte ned på utedoen heller. På treverk som har samlet kuldegrader i flere måneder. Og da holder man seg til varmen kommer. . . . . . . .Våren kommer jo før eller senere. Tror jeg.