Det er så trist når folk blir så redde for å forstå at de roper så høyt. Og noen ganger blir det farlig. Nord-Koreanerne? Hvem er disse menneskene  som vi vet så mye om. Disse gale, indoktrinerte, syke, krigshissende tullingene der nede et sted. Det er så mange som sier så mye, som vet så mye. “Alle er gale i Korea.” Jeg går ut fra at de som sier mye, vet mye. Dem skal man høre på. Eller kanskje det ikke er slik. Kan det være at mange av de som sier mest, vet minst. De bare liker å rope høyt.  Og de som vet mest vet ikke hva de skal si. Noen sier mye fordi de er redde og noen sier lite fordi de også er redde. I Nord-Korea går det rundt en menneskeskapt gud. En liten mann som arvet gudebegavningen etter sin far. Hans hoff av medaljetunge menn i litt for store uniformer er hans stemme. De holder sitt hode høyt og snakker høyt og like stramt som buksebretten. Jeg lurer på om han er redd. Om generalene er redde. Vet han for lite. Jeg vet at han gjør min venn redd. Hun er fra Korea og har familie i Seoul. Denne redde lille mannen med sine lydige redde  befolkning gjør henne redd. Og det kanskje fordi han selv er redd. Det er så trist når folk blir så redde for å forstå at de roper høyt at de ikke kan høre sin egen stemme. Jeg håper ingen av dem starter en krig som de kanskje ikke selv forstår. Samfunn bygget på frykt er skumle. Jeg er redd og vet for lite.