Det banker tydeligvis i mer enn ett vaffelhjerte på Hamresanden. Jeg var der på søndag og jeg var ikke alene. Masse smilende mennesker med rykende vafler mellom hendene og mellom tennene. Hvor ellers i Norge kan man ta seg en strandtur midt i januar og nyte en nystekt vaffel og en god kopp kaffe mens solen er i ferd med å gå ned. Og smilene starter fra innsiden av bua. Der står noen av de som gjør denne kosen mulig. Vaffelbua er et overskuddsfenomen. Muligens ikke det store økonomiske overskuddet, men de som står inni bua og koker kaffe og steiker vafler serverer av sitt smilende overskudd til alle de i køen utenfor. De er gode. Litt skuffet ble dog våre tre små barnebarn som bare kjente lukten av vafler, men ikke smaken. De tåler ikke laktose, og alle vaflene var laktosemetta så det holdt. Så vi lot vafler være vafler og overtok varmen fra et grillbål noen andre hadde fyrt opp. Pølser ble svarte og mager ble mette. Det fantastiske klatretreet like bak Vaffelbua tok imot klatrelystne i alle aldre og forfengelige svaner lot seg avbilde i vakkert motlys. Hamresanden er virkelig et besøk verdig året rundt, og tar du turen en søndag begynner kanskje også ditt hjerte å banke.
! 