Og nei! Det er ikke meg jeg snakker om når jeg sier dette. Stilig er jeg ikke blitt kalt. Singel er jeg ikke. Sjalu er det ingen vits i å være og sur er jeg sjelden. Nei. Det er ikke meg. Det er vennesvanen min. Min kjære venn Tomine er en hannsvane med kontaktbehov. Han kommer hver dag og hører på mine kvaler og gleder. Muligens er det skalkene jeg forer han med, mens jeg pludrer i vei om livets trivialiteter, som er innenfor hans interessefelt. Men akkurat det er det samme. Han er godt selskap uansett. En aften han lyttet til en av mine lengre usaklige monologer kom det ulv i helligdommen,- Varg i Veum. Et forelsket svanepar kom drivende amorøst innover. Når min svanevenn oppdaget dette inntok han stealthmodus. Ut med vingene, ned med halsen og dro fryktløst ut mot fienden. Pottesur for at noen likerasede kunne finne på å komme inn mot hans svaberg. Men stilig for meg. Slikt hadde jeg ikke sett før, og det var vel strengt tatt min ære han forsvarte. En sur, sjalu svane er ikke å spøke med, så de tok løpefart og fløy av sted. Tomine er muligens en gretten gammel gubbe.