En smeigedag ble innhalert i Bertesbukta. Maneider, veldreider og unger koste seg i vannet. Og fra havgabet snek det seg en lumsk tysk mørk skygge innover fjorden. Lik en haifinne gled den stille innover mot oss. U35 fra Kiel brøytet seg forsiktig gjennom krusningene. Alle så den og kikket nysgjerrig, men rolig. Bortsett fra en mannsperson i sanden nedenfor oss. Litt overivrig, etter min mening, spratt han opp fra sin sandgrop så lopper og lus og sandkrabber skvatt og gjorde honnør til farkosten der ute. En gang gast, alltid gast. Jeg har selv tjenestegjort på U-båt og syntes det var stas og  mimreverdig å se Ubåten. Men i likhet med mannen foran meg tok jeg det med stoisk ro. Jeg er da sørlending og vet når makrelen kommer.