Og så var det operativt. Sanntidssystemet på bussen. Vi som er glad i å ta buss har stirret tomt på den nye skjermen som nå er gammel som har hengt langt fremme over midtgangen. ” Vi tester vårt fremtidige sanntidssystem”,- har det stått. Litt spent og en smule nysgjerrig har jeg skult oppad på denne skjermen i månedsvis uten at noe har skjedd. De kunne jo vist en film i det minste. Siste episode av Skal vi Danse for eksempel. “Gudd å de tester”,- har jeg tenkt. Eller kanskje det er den sørlandske måten å teste på; Kjapt men uendelig treigt. Vel. I dag var den operativ. Endelig! Oh frydefulle glede! Min nysgjerrighet skulle bli besvart. Der stod det navn på stoppestedene og hvor bussen var til en hver tid. Det var godt for det har jeg alltid lurt på. I tillegg blir stoppestedene lest opp,- “Korsvikkrysset”- sa en behagelig kvinnestemme. “Strømme senter”, sa en behagelig kvinnestemme. “Strømmeveien”,  sa en kvinnestemme. “Høvågveien ved Rona”, sa en smått irriterende kvinnestemme.”Rona”, sa en irriterende kvinnestemme. Det tok altså 5 stopp før jeg ble lei. Informasjon er viktig. Men det er noe som heter Information Overload. Skal jeg høre hvor jeg er hver dag på bussen, hele året? Den bussen jeg tar har vinduer, så jeg kan jo se det. Det nye systemet er praktisk og fint, men frøken Buss kunne jeg klart meg forruten.