Vi åler oss sakte og sleipt mot midten av september i sommerfart. Som en totakters marna puffer vi oss klukkende inn i høsten. Gradestokken har sovna på 18 tallet og shortsen nekter å finne vinteropplaget. Hva har jeg gjort riktig som fortjener dette? En sommer som aldri tar slutt! Og så akkurat i år da. Nei, nei, nei. For en som bygger hus i sus og dus er ikke den beste sommeren i manns minne no særlig. Etter obligatorisk jobb er det rett i slitte arbeidsklær for å jobbe litt mer med male, flislegge, sparkle, parkettlegge, fuge, fise, rydde, slipe, sage . . . . . . . . .sove. Jeg ser ut gjennom mine nyinsatte vinduer at ungene fortstatt hyler i vannsprederen og seigliva blomsterbed trenger vann. Gyngestolen står tom. Og her sitter jeg. Likbleik og svettende, med sparkelspade og spiker i tankene. Men jeg er raus, jeg unner dere dette.  Eller . . . . .si som September When :

I t feels like I’m burning inside, Can you help me with some water