Når jeg var liten hørte jeg at de ikke kunne svømme der ute på Flekkerøya. Fra min bestemors gård i Korsvikfjorden kunne vi se den store øya langt der ute. “Der ute kan de ikke svømme”, sa min største fetter, “de går på vannet.” Vi som ikke kjente stedet trodde at troen var sterkere der ute. At de hadde kortere vei til himmelriket enn oss andre. Det var ikke før tunellen kom og folk var tvunget ned i avgrunnen før de nok en gang fikk se lyset på den andre siden at de lærte å svømme på Flekkerøya.

Nå er de kjent for mopeder og fyrverkeri. Fint har det visst alltid vært. Jeg ble nok en gang invitert inn i mørket av denne lavterskelgjengen med lys i panna. Vi skulle gå tur på Flekkerøya. “Er det skog der”, tenkte jeg. Etter 7 km var jeg overbevist.

Og når en går tur med en kjentmann som kan peke og fortelle underveis blir turen fin. Skjønt det at han pekte skjønte jeg ikke så mye av. Det var jo mørkt. Men det nære er også fint. Det var en blikk stille kveld med en bitte liten skalk av en måne. Snøen gjorde mørket lysere og lydene mindre. Vi pratet om mye og mangt igjen og jeg lærte mye om Flekkerøya. Vi gikk ut til Daumannsholmen, over den nye fin broa de har laget.

“Hvorfor heter det Daumannsholmen” spurte jeg. “De fant en dau mann her en gang”, sa kjentmannen. “Åja”, sa jeg.

Der er mye historie på Flekkerøya. Bestefaren til en av turkameratene var Los og hadde bukta Biskopshavn som sikker ankerplass for losskjøyta når det virkelig blåste opp. Tyskerne overtok også Flekkerøya og hadde et massivt radaranlegg ytterst ute.

Turen var topp og skal gjentas i dagslys og når isen legger seg kan jeg også gå på vannet.