For en som tar seg best ut i stummende mørke eller sterkt motlys er det ikke ofte jeg blir sjekket opp. Det vil si aldri. Eller det er også litt feil. Jeg ble sjekket opp en gang i sterkt motlys på 80 tallet. Den gang grep jeg takknemlig sjansen,- og vi er gift ennå. Så det som skjedde på bursdagen min passet ikke inn i min fredelige eksistens. Å bli sjekket opp er jo en bekreftelse på at en er attraktiv og brennheit. HOT, for å si det mildt. Noe jeg egentlig ikke tenker så mange tomme tanker om.

Klokken var 21.10. Jeg hadde akkurat svingt inn på en mørk parkeringsplass nedenfor Sørlandssenteret. I det jeg gikk ut av bilen så jeg lysene og hørte lyden av en bil som parkerte ved siden av min.  “Hei!”  . . . . . .”Det er mørkt her . . . ” sa vedkommende. ” Hei” , sa jeg hyggelig men undrende i det jeg famlet etter hodelykta. ” Du er her?”, sa vedkommende. ” Æh, . . Ja!” sa jeg ennå mer undrende. To dustete bekreftelsesspørsmål på under 30 sekunder? Jeg skjønte jo selv at jeg var der og at det er mørkt i januar kl. 21.10. “Kjenner jeg deg?” spurte jeg. “Nei, det vet jeg ikke.” svarte personen, som fortsatte: “Du skal på tur?”. Jeg stod der utstyrt med Bergans, Norrøna og Salomon turtøy med hodelykt i panna halvveis inn i skogen og det var da det gikk opp for meg. Fyren har lyst på meg! JIPPI! – tenkte jeg. Endelig blir jeg sjekket opp. Jeg er så søt! Jeg ble faktisk sjekket opp. Denne gang i stummende mørke, så det passet profilen min. Det var av en middelaldrende mann, men allikevel. Det var en bekreftelse på at jeg ennå har draget. Kanskje det var han samme mannen som en gang på 90 tallet satte inn annonsen over?

Jeg sa farvel og tuslet lykkelig inn i skogen.