Jeg er lei meg Lucas. Men av og til må voksne ta vanskelige avgjørelser. Og når omgivelsene viser seg fra sin kaldeste side, er det viktig at ansvarspersoner trer frem. Det var akkurat det jeg gjorde her en dag. Jeg hadde i de siste dagene sett at byrdene bare hopte seg opp. Verden er et kaldt sted noen ganger. Det ble til slutt til en indre kamp. Skal, – skal ikke? Skal,- skal ikke. Da alle andre omsorgspersoner i nærheten sviktet og undvek de vanskelige forholdene stod jeg frem. Jeg mannet meg opp og gikk bort til mitt barnebarn. Med en kald skulder og et iskaldt blikk så jeg på han. “Lucas”,- sa jeg stille, men bestemt. “Jeg må nok skuffe deg i dag.” Han så seg rundt,- akkurat som han visste hva som kom til å skje. “Jeg vet det bestefar”- svarte han, og stod modig og ventet på hva som ville komme. Og med et kjølig beregnende rykk, skuffet jeg han og kastet han inn i haugen av uoversiktelig kulde. Usikkert ventet jeg på responsen.

“Kan du skuffe meg en gang til”, sa han.