En kopp for lite

kaffekopp_tommetanker

Min mor sier det er så rart. Ikke moro-rart. Ikke underfundig rart. Ikke dansk rart. Men vondt rart. Da er vi to. Jeg synes også det er rart. Det er rart på en vond måte og vondt på en rar måte. Jeg har besøkt min mor hver dag i det siste, og det er rart. For hun har det rart. Nå er det hun som kommer og åpner døren, og det er uvant. Det er hun som sier,- “Å, er det deg? Kom inn, kom inn.” og det kjennes rart. Det er hun som går foran meg inn i stuen og spør om jeg vil ha frukt og det er rart. Men det er fortsatt heldigvis hun som tusler inn på kjøkkenet, setter over kaffen og er irritert over at hun ikke har noen småkaker å servere. Det er kjent og ikke rart. Det er hun som kommer inn med kopper og kanne og serverer det hun har. Det er godt og heller ikke rart. Men hun heller opp i en kopp for lite, og det er rart. Det er bare oss to som sitter der og prater. Pappa sin plass i sofaen er tom, og det er rart. Plassen er der, men ikke han. Det hviler en underlig tomhet i huset. Jeg synes det er rart at de små tingene og rutinene hans er borte. Og jeg er bare på besøk. Allikevel er det rart. Mamma var i lag med han i 60 år. Hun har fylt kaffekoppen til pappa i seksti år. Nå er det bare til seg selv og til meg.  “Det er så rart”, sier mamma.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s