Nattevandring på Bragdøya og Langøya. 6 kilometer i mørket. Av og til på noe som lignet på en sti. Av og til ikke. Nok en gang gikk jeg sansynligvis en veldig Scenic tur. Mine turkamerater fortalte hele tiden hvor fint det var. Vi kunne vært nesten hvor som helst. Det var mørkt. Det var en kjapp liten båttur fra en båtgarasje i Løvika som tok oss ut der. På brygga ved saltbuane på Bragdøya. Disse store fine buane som en gang ble til bortved Lillesand et sted og flyttet hit av familien Gerrard som satset stort på at makrælen skulle komme. Med oss var en som kan mer enn normalt om Bragdøya og dens lyse og mørke historie. Han er med i Bragdøya Kystlag og har vært her mye. Selv om jeg ikke så noe som helst var det en innholdsrik tur. Historiene er mange der ute. Om hardnakkede bønder som forsøkte å livnære seg i skrinn jord. Om fiskere som fisket og om fulle folk i seilbåter. Og om alle de fine vikene og buktene som hver sommer fylles av solvarme gjester. Jeg fikk vite hvorfor Hestehaue heter Hestehaue. Og midt inne i skogen kjente jeg på redselen til 28 fanger som en gang ble tatt ut her, vekk fra folk, for å bli henrettet av tyske nazister. Bragdøya har mange sider. Heldigvis de fleste lyse, – selv i mørket. Vår turlos fortalte historien om Thaulows hus og somrene her ute for over 100 år siden. Han fortalte om tre av barnebarna til Tahulow som var Henrik Wergeland, Camilla Collett og Generalen som alna Ravndalen.
Nok en gang gikk jeg en fin tur. Kanskje den fineste turen jeg aldri har sett. Allikevel full av innhold. Takk for turen.
Du kan lese mer her;
Om Saltbuene på Bragdøya;
I 1914 kjøpte familiefirmaet I. Gerrard Bragdøya, og i1915 ble selskapet A/S Bragdøen Interessentskap A/S opprettet for å utvikle mulighetene på øya. Familien hadde mange planer for øya, både å lage tørrdokk og med å få etablert internasjonal frihavn.
Med det som det ble satset på var foredling av de store makrellforekomstene som ble hentet opp i Skagerrak og brakt inn til Kristiansand. To store buer som stod på Lillesand/Grimstad kanten ble kjøpt, demontert og fraktet til Bragdøya og bygget opp igjen der.
Kristiansand utviklet seg på den tiden til å bli Norges største eksporthavn for saltet makrell til Amerika, og det var også stor eksport av fersk makrell på is, og saltet makrell til Europa. Men allerede på 20-tallet ble det krise i makrellfisket og i eksportnæringen, og virksomheten på Bragdøya ble lagt ned.
Buene ble i årenes løp leid ut som lager for forskjellige bedrifter, men vedlikeholdet ble ikke prioritert og bygningene begynte å forfalle. Etter krigen var det liten interesse for bruken av buene, og forfallet tiltok.
I 1968 kjøpte Kristiansand Kommune hele Bragdøya, som da ble lagt ut som friområde. På den tiden var det ikke interesse for å bevare gamle bygninger på et friområde, og det som mange mente var at det mest fornuftige var å rive disse.
I 1986 begynte imidlertid en ny fase i Bragdøyas historie. Vågsbygd Velforening tok initiativ overfor parkvesenet for å sette søkelys på verdien av Bragdøya og den kulturhistorie som fantes her. Samme år ble Bragdøya Kystlag stiftet, og tanken om å utvikle Bragdøya til et kystkultursenter ble født.
De frivillige foreningene som tok ansvar for Bragdøya sluttet seg sammen i ”Kontaktutvalget for Bragdøya” og bestod av: Vågsbygd Vel, Bragdøya Kystlag, Agder Fylkeskystlag, Christiansand Byselskab, Pider Ro, 4H og BKS (billedkunstnernes interesseorganisasjon).
Allerede i 1987 inviterte Bragdøya Kystlag Forbundet KYSTEN til å holde sitt landsstevne her, noe som ble mulig etter en intens dugnadsinnsats hele året før stevnet. Arrangementet ble et vendepunkt for politisk forståelse av mulighetene som lå i utviklingen av Bragdøya.
I 1988 var det en debatt i lokalpressen om ”innvandrere som levde på trygd”, og i den forbindelse tilbød en rekke chilenske flyktninger seg å jobbe gratis for å gjøre nytte for seg. På Bragdøya var det nok av arbeidsoppgaver og etter hvert kom det i stand en ordning der en gruppe chilenere hjalp til med restaureringen av sjøbodene. Gjennom ordningen ”arbeid for trygd” og ”praksisplass for opplæringsplan” ble det etter hvert mulig å benytte arbeidsledige i større omfang, og på det meste var det mer enn 50 mennesker fra 12 ulike nasjoner som deltok i Bragdøyprosjektet.
Det er fortsatt Kristiansand kommune som eier øya og bygningene, men Bragdøya Kystlag har det daglige ansvar for drift av sjøbodene og anleggene rundt disse og for det daglige vedlikehold. Det er bygget verkstedbygninger, sanitæranlegg, smie og en stor utvidelse av bryggeanleggene. Kystlaget leier ut den sjøboden som i dag går under navnet ”Saltebua” til konserter, møter, selskaper og bryllup og all inntjening blir pløyd tilbake til drift og vedlikehold av anlegget. Det er også en permanent utstilling i Saltebua som gjenspeiler historien knyttet til fiske langs sørlandskysten.
Saltebua er også Bragdøya kystlags senter med kontor for administrasjon og bibliotek, samt møterom.
Det er opprettet et kommunalt organ, styret for utvikling av Bragdøya, ledet av kulturdirektøren. I dette styret sitter representanter fra ulike etater innen kommunal drift og forvaltning, samt Bragdøya kystlag. Dette styret har det overordnede ansvar for den langsiktige planlegging og drift av Bragdøya som friområde og historisk kultursted, der mens Bragdøya kystlag er delegert et daglig driftsansvar for bygninger, brygger, utstyr og for å gjøre øya tilgjengelig for publikum gjennom drift av skyssbåter.
Villaen
Familien Gerrard, som drev ”Bragdøya Interesseselskab”, bygget i 1916 et eget landsted i sveitserstil ved Thaulows gård. Dette var i familiens eie som feriebolig frem til 1986. Etter den tid ble huset i en periode benyttet av ”Kunstgruppe Bragdøya” og rommet sommeratelier, utstillinger og mindre kunstprosjekter.
Den mørke historien.
I februar 1943 tok de første henrettelsene av russiske krigsfanger til rundt Kristiansand. Frem til freden passerte nærmere 50 navngitte krigsfanger.
De ble henrettet på Bragdøya, Oksøy fyr, Volle vannet og Jegersberg ved Kristiansand. Hovedarkitekten bak aksjonene var SS-Hauptscharführer og kriminalsekretær Paul Glomb.
I oktober 1944 ledet han henrettelsen av 11 russerfanger på Bragdøya. Samtlige russerfanger ble kommandert til å grave sine egne graver, kle seg nakne og knele ved på gravkanten for å motta nakkeskuddene. De to siste måtte selv delta i begravelsen av sine kamerater før de selv ble tatt av dage. Et annet tilfelle var da Glomb sammen med Willführ, Nietzke og Schnoor hengte 3 russere i en båtmast nær Oksøy fyr i slutten av januar 1945. Etter «sermonien» ble fangene dumpet i sjøen ved hjelp av ståltråd og murstein.
Det samme skjedde med Louis Hogganvik fra Sør-Audnedal som ble dumpet for å skjule at sikkerhetspolitiet hadde gått for langt i sine torturmetoder. Etter disse hendelsene fikk Glomb tilnavnet «russermorderen»
! 