På Fremskrittspartiets kontor i regjeringen sitter de og lytter på radio. Carl blir intervjuet. Deres gamle frontfigur og ikon for deres tankegods. Han blir intervjuet om hvordan han synes vi skal håndtere båtflyktningene som i desperasjon forsøker å krysse Middelhavet. Og Fremskrittspartiets medlemmer sitter stille i sine stoler og lytter på hva deres Grand Old Man sier. De skjelver. De er kalde. De er varme. Hjertet banker. Noen ser ned. Andre ber til høyere makter. De er redde. De har ingen steder å flykte. De vet de er i overhengende fare. Og det er ikke mye de kan gjøre med det. De er akkurat som båtflykningene. Fortapt og uten håp. For akkurat nå er det Carl som når ut til hele Norge og ikke dem. Det må være noe drit å sitte der i stolen og tenke,- “Ikke si det! Ikke si det! Ikke si det!”. Og så sier han det. Fremskrittspartiet har som andre partier mildnet betraktelig når de kom inn i regjering. Det er slik politikk virker. Alle kompromiene gjør at alle kan få litt igjennom, men ikke alt. Og slik blir stortinget og spesielt regjeringen mer  seig, mer konform. Og FrPs meninger forsvinner litt i massen. Men så har Fremskrittspartet en pensjonist de ikke har kontroll over. Selv deler jeg ikke så mye av FRP s meninger om dett og hint og ønsker dem nedgang og ut av maktens korridorer. Og takk Carl. Jeg tror dine ubevingedeord hjelper dem vekk. Det er fler enn flyktningene som trenger en livbøye nå.