Det er endelig godt jeg ikke har snø-snue. Eller sjø-snue for den saks skyld. Da hadde jeg blitt stressa i nesa. Men jeg lider ikke av den slags. Tvert i mot. Sjøen er min venn. Snøen er min venn. Og i går, 1.juni, på denne sommerens hittil varmeste, søteste, blødeste, smeigeste deiligste dag, fant jeg snø. 100 meter fra hytta vår ligger det en haug med grus. Etterlatenskaper etter vinterens snørydding. Og gudd. Det finnes en gud, og en gudd! For i det jeg skal hente noen bøtter grus finner jeg snø i haugen. Godt pakka inn av et lag små stein ligger det en diger haug snø under den digre haugen med grus.. og jeg som er glad i snø vurderte kjapt at dette var klisterføre. Akebrett, truger, kjelke og skøyteski ble vurdert. Dessverre måtte jeg forkaste mine vurderinger. Snøen som lå der led en sakte og skitten død under all grusen. Jeg endte opp med å ta med meg snø bort til hytta, i stedet for grus. Og med onsdags-seilasen ute i byfjorden som bakteppe lagde jeg årets siste snømann. En skikkelig snø-sjø-mann. Og Ja!, jeg er en gammel trist fyr uten mål og mening. Til og med barnebarnet fnyste av snømannen min. Han ville heller være sjømann. Så vi lot snømannen svinne langsomt hen med Flekkerøya som det siste han så, og dro ut i båten.