Alt var over 22. Beviset kom. Sent men godt. I siste rest av sol-lys skjønte jeg at denne dagen var sommer. Det at jeg hadde gått barbent, i shorts, uten longs og hossa hadde jeg ikke kobla mot årstiden. Det at vi spiste middag ute, 2 meter fra sjøkanten gav meg ingen spor. Ei heller at kona kommer løpende etter meg bare for å gni ett eller annet inn i panna mi. Men det at sommeren var kommet gikk allikevel etter hvert opp for meg. For mens himmelen roet seg stille ned og bredte tretoppene rundt sola på andre siden av fjorden seg varmen inn i hjertet. Klokken var over 22. Tempraturen var over 22. Jeg er langt over 22. Dette var sommer. Dette er sommer. Dette er nå. Dette er i stad. Dette er etterpå. Nyt.