Det er vakkert, og drømmende, men med en bismak. En stille solnedgang i Vestergabet mellom fastlandet og Flekkerøya. Det er skyfritt. Nesten. Det er så fint. De eneste skyene vi ser er menneskeskapte. Solen skinner på flystripene. Flyene som frakter oss dit vi vil. Av og til må vi reise. Av og til vil vi reise. Og kanskje vil vi reise for mye. For ofte. Til alt for mange steder. Jeg ser opp på den vakre himmelen og ser vakre spor etter fossilt brennstoff. Fly forurenser. Transport forurenser. Vi vet at vi forurenser vi mennesker. Men vi kan ikke la være. Ikke jeg heller. Selv om målet ikke helliger midlene. Så hvordan det hele ender er uvisst. Men transport av varer og mennesker er en stor bidragsyter til at jorda føler seg dårligere. Jeg håper vi finner ut en måte å reise mindre på. Kanskje smartere. Kanskje grønnere. Det viktigste vi kan gjøre er å tenke på det. Det er umulig å ikke etterlate søppel, men om vi tenker på hva vi legger igjen i det daglige så legger vi kanskje igjen litt mindre etter en stund. Det er verdt en tanke.