Jeg er en badekar. Jeg liker vann. Jeg tager min hvite kropp og en flaske godt brygget øl  og nedlegger mitt legeme i mitt hvite badekar. Så åpner jeg kranene og lar varmt vann omfavne mine slitne muskler. Underlig nok skal det ikke små mye vann til før jeg er omsluttet. Min aquadynamiske kropp føyer seg fint etter badekarets runde bunn og vegger. Flyter utover. Samtidig som ølet skummer i halsen fylles karet av mykt såpeskum. Gudd,- himmelen kan vente. Etter en familietur i skogen, bål med pølser og parkettlegging på hytta avrundet jeg aktivitetene denne søndagen med fotball over min forstand, teknikk og kondis. Jeg ramlet inn døren i heimen til slutt. Sliten men lykkelig. Jeg ålte meg over badekarkanten og bare nøt, nøt, nøt. Når kroppen skriker etter hjelp og bistand er et badekar godt. Du glemmer den forbanna stivheten og lemsterheten og muskelverken som allerede for mange år siden viste sine første symptomer. Problemet med badekar kommer først etter ca 20 minutter. Kroppen var gjennomlunken. Vannet var kaldt. Huden fornyet og ølen var tom.

Jeg skulle opp.