Det er rart å være midt i mellom. Akkurat her jeg er nå. “Jeg hører til der borte” tenker jeg, men så er jeg der borte. Allikevel er jeg ikke på noen av stedene. Jeg er midt i mellom. Etter at jeg leverte inn min oppsigelse har tiden gått sent, men fort. Overraskende mange har gratulert meg og heier på meg. Jeg takker fra hjertet mitt for det. Jeg tror at dette vekker åtgaum i mange ikke fordi de kjenner så godt til om hvorfor jeg gjør det, hva jeg gjør nå og hvor jeg skal gå. Jeg har en fornemmelse om at mange er misunnelige på akkurat oppsigelsen. Mange drømmer om å gjøre egne ting og kaste seg ut i det ukjente kjente. Men få gjør det. Fast grunn er bedre enn stram line. Tryggheten er viktigere enn drømmene for de fleste.  Jeg tror det er mitt hopp utfor kanten og mitt frie fall de applauderer. Når jeg lander forsvinner nok manges interesse. Og når jeg nå står her og vet at fallet begynner snart oppstår det et vakuum på arbeidsplassen. Med kun 7-8 dager igjen av jobben min har jeg, i midt og mine kollegers hoder, liksom allerede sluttet. Det er lite jeg kan ta fatt i her jeg er nå og ingenting jeg kan begynne med. Men litt er det. Og de få jobbene jeg er borti mot slutten skal gjøres bra. Kunden skal bli fornøyd og min rygg skal være rak når satsen tas.  Innimellom sitter jeg og tegner og leker i Photoshop. Der jeg skal i min nye jobb har jeg ting å ta fatt i og mye jeg kan jobbe med,. Men så kan jeg jo ikke det for jeg er her og ikke der. Så jeg setter meg ned og tegner litt mer og tar ett skritt nærmere kanten.