En solstråle på 2 og et halvt år ble levert på døra. Noen vil hevde at en 2 og et halvt år gammel solstråle må være ganske treig. Ikke denne. Lysets hastighet er udiskutabelt. Denne solstrålen skinte inn gjennom ruta og funklet litt i starten før den lyste opp hele ganga og så spredde seg i hele huset. Solstrålen speilet seg i speilene og gjorde verden hvitere. Lyset ble kastet fra lekekassa til legokassa til bokhylla til frokostbordet samtidig som innholdet av lekekassa og legokassa og bokhylla og frokostbordet ble omplassert. Det varte helt til det ble litt mye lys og vi ble helt blendet. Det svei i øynene og vi som besteforeldre ble nesten snøblinde. Bestefar måtte ta ansvar og stenge litt av lyset ute. Begrense det for å sei det slik. Jeg tok solbrillene på og ba solstrålen avgi litt mindre lys. Det var det jeg spurte om, egentlig. For solstrålen hadde henta remedier på barnerommet og fordelt disse strategisk rundt i vår ringe bolig. Matbiter under bordet og smådingser i kroken. Julepynt oppi den gamle tretina. Barnebøker erstattet parketten. Bestefar forsøkte å minske etterarbeidet ved å be denne solstrålen rydde opp noe av det hun hadde spredd. “Kan du ta opp den og legge den på plass?” spurte jeg høflig og pekte på en liten plastdings på gulvet.  Total og umiddelbar solformørkelse var resultatet. Hun så indignert på meg og slo av alle lyseffektene før hun lot plastbiten ligge og gikk inn på rommet sitt for å fordele mer bøker ut over.

Solformørkelser varer heldigvis ikke for lenge.