Søvnig steg jeg av bussen etter jobb. Glidelåsen i jakka zippa jeg helt opp til under nesa. Lua på toppen trakk jeg helt ned. Og henda kunne ikke komme dypere ned i lommene. Det snødde sørlandssnø og blåste og tomm hutra. Jeg var nesten hjemme, med vind i tryne og selv med sammenknepne øyne hadde jeg sofaen i sikte. Så innhentet virkeligheten meg. Tre små skikkelser kom mot meg fra andre enden av sletta. “Bestefar!” hørte jeg fra der skikkelsene kom fra. Jeg snudde meg og så bak meg i snøværet. Jeg så til høyre. Jeg så til venstre. Hmmm. Jeg var den eneste andre personen her. “Bestefar!” hørte jeg igjen og la merke til at den minste av de tre kom løpende mot meg like fort som to 40 cm lange bein ikledd altfor tjukk parkdress kan bevege seg. Jeg innså at det var jeg som var bestefar og så sofaen forsvinne i det fjerne. Like etter hadde jeg treengler i ulik størrelse hengende om halsen. Og med snøvind i ansiktet og kalde fingre fikk jeg beskjed om å gå hjem. Men ikke for å være der. For å komme ut igjen med litt mer utetøy på meg. Jeg adlød kommandoen og støtte på de tre slektningene oppe i en nærliggende lekepark.  Snøen dekket alt i støydempende og opplysende hvitt materiale. Vi hoppet og skled og vippet og datt. Vi holdt på der i snøen alt for lenge. Vi lagde snøskilpadder og engler. Vi skrev navnene våre kjempestort i snøen. Og vi fant en Kokkodille. Vi børstet vekk litt av snøen og der var den. Snill, men skummel. Til sist ble vi ropt hjem. Alle fire. Vi fikk ikke lov til å være ute mer. Pappaen hadde kommet hjem.

Litt senere på kvelden satt jeg og så på to par votter og et par hansker som lå og tørket på badegulvet. Jeg smilte. Nå var det sofaen sin tur.