En underlig tilstand av stillstand. Jeg tenker ikke. Der jeg går. Hodet er tommere enn vanlig. Jeg setter staven i dyp snø og unngår et skikkelig glipptak. Skogen har kledd seg i 20 cm nysnø. Det er tungt å gå utenfor løypene i dag. Men jeg tenker ikke på det. Jeg bare er der. Alenetid for en som er alene er kanskje ikke helt nødvendig. Men her går jeg; alene. Innover i skogen hvor de eneste skisporene jeg ser er bak meg. 3 timer etter at jeg forlot bilen og spente på meg skiene er jeg tilbake til bilen. 7 km i skogen, i snøen. Nesten uten å tenke på noe. Jeg bøyer meg under snøtunge trær og trær som til slutt har måttet gi opp. Store stolte trær har veltet. Alle de ultra lette snøfnuggene har til slutt overmannet treet og veltet det over ende. Myke bjørker har knekt av vekten av snø. De har kjempet, men tapt. Jeg stopper og ser på et tre som ikke har latt seg knekke. Eller det har blitt knekt. Men det har reist seg opp igjen. Og så har det blitt knekt en gang til. Og så har det reist seg opp igjen. Og i min tanketomme tilstand hilser jeg på treet og sier; “Godt jobba Maya.”

Jeg går videre inn i en vakker snøverden og nyter stillheten og strevet på vei til Havsyn.