Dette defineres som en lidelse innenfor de såkalte impulsforstyrrelser, kjennetegnet ved en besettelse til å spille som ikke lar seg kontrollere, til tross for konsekvensene dette har for en selv og eventuelt andre, spesielt familien.
Det er høysesong for spillegalskap nå. Oh herlige spillegalskap. Psyken vår går inn i de mest irrasjonelle hjørnene når spillavhengigheten setter inn. Noen kaller det galskap. Andre for totalavhengighet. Noen få kaller det fint. Noen ytterst få har talent. Men alle har det gøy. Og det er høysesong nå. Fenomenet som nå trekker ut i vårværet har hittil i sesongen forholdt seg til lukkede rom. Barn og voksne har sittet inne og latt seg dominere av noe de tror er et spill-talent. Noen har jo faktisk talent. Men de blir ofte overdøvet av de tonedøve. Og vi som sitter på sidelinjen og ser på alle disse spillegale som går i usynkron sluttet orden blir smått om senn grepet av galskapen vi og. De beveger seg rundt på stier og veier og skolegårder nå om dagen. De kan høres på ganske lang avstand, denne gjengen. Det finnes behandling for denne type galskap. Metoder er utviklet for å avvenne de som vil. Hjelp finnes. Heldigvis er det få som benytter seg av dette. For spillegalskapen er en del av vår kultur. Den er i ryggraden. Det er ofte forferdelig. Allikevel er det vakkert. Våren er kommet og mens fuglene synger sin vakre sang går det korps rundt i gatene og øver. Klarinetter som fører til våkenetter og horn som stikker i siden. Skarptrommer som skjærer i sjelen og drillpiker med feil bits. Og litt for store, og litt for små hatter. Oh, herlige spillegalskap. Våren hadde ikke vært den somme uten korps.
! 