Det lyser sterkere nå. Lyset jeg kjenner. Gløden og gleden. Lyspæra har vel egentlig alltid vært den samme. Den er av god kvalitet og lyser sterkt når den får nok energi. Men i mange år var strømforsyningen laber. Et eller annet var feil med både ladestasjon og batterikapasitet. Og jeg levde hele tiden med rekkeviddeangst. “Hvor langt kommer vi før alt stopper opp?” tenkte jeg ofte. Selv om vi innførte energisparende tiltak så hjalp det lite. Det var dårlig kontakt ett eller annet sted. Vi fant bare ikke ut hvordan vi skulle få strøm nok til pæra. Selv de som sa de kunne dette fikk det ikke til. Derfor ble vi etter hvert vant til et liv hvor lyset i pæra bare lyste halvparten av hva det kunne ha gjort. Av og til var det bare en svak glød inni der. Og en sjelden gang lyste det litt kraftigere. Det var vondt å bli vant til en hverdag i dunkelt lys når jeg visste hvordan det egentlig kunne lyse. Jeg så at lyset ville skinne, men det orket bare ikke.

Men det har endret seg nå. Heldigvis. En ekspert på energiens forunderlige veier hjalp oss. Han la til rette for at batteriene igjen kunne lades opp og at strømmen kunne finne vei til pæra. Den siste måneden har jeg sett lyset som skinner igjen. Det kan skinne hele dagen og lyse opp det som er rundt. Gløden er sterk og min rekkeviddeangst er i ferd med å avta.

Det er fint å se lyset igjen i Maya.