“Blir du med på tur?”, spurte jeg en kamerat. “Ja!”, svarte han. Så jeg pakket epler og badetøy i sekken og planla å vise ham Tømmerrenna i Vennesla for der hadde han ikke vært. Han kom ut på hytta og vi skulle dra av sted. “Jeg kan ikke allikevel”; sa han. “Jeg må jobbe”; sa han. “Men disse kan”; sa han. Med seg hadde han sin Mexicanske kjæreste og hennes datter. Han hadde altså med seg turgåerstedfortredere. Det var noe nytt. Men nye ting er gøy. I og med at disse to kom omtrent rett fra Mexico City.  tok jeg det for gitt at de heller ikke hadde opplevd Tømmerrenna i Vennesla. De hadde vel nesten ikke opplevd en skogstur før. Da er jo denne turen et ypperlig førstevalg. Flatt, fint og spektakulært. Jeg sa det er litt mange folk her i dag når jeg så det var minst ti biler parkert der. De så dumt på meg. (Mexico City har rundt 9 millioner innbyggere, ca. 22 millioner om man tar med nærliggende områder). Og nå, mens hele Sør-Norge tørker opp, tok jeg med bildene fra 1.oktober i fjor. Dagen da hele Sør-Norge rant over. Jeg viste dem da og nå. Jeg plapra i vei på engelsk som en erfaren elveguide. Jeg tror de likte det de så og jeg likte at de likte det de så. Vi prata om mye, om tryggheten i Norge, om volden i Mexico, og om Maya, og om magiske badekulper . Vannet holdt kun ca. 23 grader så de syntes det var altfor kaldt til bading. De nøyde seg med å se på meg mens min kobbekropp velta seg i bekker og små fosser og kulper. Jeg glemte fort at de kun var turvikarer. Jeg fikk to nye venner denne dagen. Og kameraten min kan jeg ta med en annen gang.

Takk igjen Vennesla.