Hele hytta smiler. Hele Korsvikfjorden og fjordstrøka uttaførr. Jeg pleier å plukke opp søppel jeg finner i skogen. Jeg pleier å ta med meg isopor jeg finner på holmen ovenfor hytta. “Det betyr jo ingenting”; er det noen som sier. “Det lille du gjør”. “Om du plukker opp noe søppel her så hiver de ennå mer søppel i Kina.” Kanskje de har rett, men det betyr jo noe for meg. Og det betyr noe for den neste som går i skogen eller går i land på holmen. I kjølvannet av mikroplastikkhysteriet som dukket opp tidligere i år har det skjedd en endring. Vi har blitt flere. Mange flere. Vi som tar med oss litt søppel fra naturen og leverer det i den rette dunken. Filmen Blue Planet har endret mange og flere og flere tror det nytter. Det lille de gjør. Og mye av det lille blir til slutt ganske stort. Det gjør meg glad og hjertet smiler. Og i Norge kan vi jo også gjøre det lille ekstra i søppelbegrensningens navn. Vi kan lage mindre søppel. Vi er jo egentlig verstingene blant jordas forbrukere. Vi er kanskje flinke til å sortere søppel, men vi er også ufattelig flinke til å produsere søppel. Jeg har et helt loft fult av ting jeg ikke trenger. Jeg har egentlig alt for mye. Kanskje jeg kan forsøke å forbruke litt mindre og på den måten også lage mindre søppel. Plukke mer, bruke mindre . . .

Hmmm.