Vi var tre lakeier. Jeg var sporfinner og veiviser. Isabella var Admiral og altmuligmann. Lucas var Hoffnarr. Dronninga ble oppvarta og geleida og plaga fra parkeringsplassen ved frivillighetens hus. Videre langs kjærlighetsstien bak sykehuset og opp bakkene til Bånetjønn. Langs dette vannets bredder ble hun ytterligere traktert og mast på. Opp de bratte trappene fra Bånetjønn holdt tjenerskapet stort sett kjeft. Mangelen på oksygen sørget for det. Men det tok seg opp igjen på toppen i det vi beveget oss inn i alle stiers land. Vi måtte lete lenge etter et tre som ikke hadde rødt, blått eller hvitt merke på. Og min vesle lokasjonstjeneste på mobilen var mer forvirra enn meg. Men dronningens stab gir ikke opp så lett. Ved å følge det berømte blåbærsporet fant vi veien oppover og oppover. Hellestønutens fantastiske utsikt lokket. Men før vi nådde så langt havnet dronninga nok en gang på bærtur. Og hoffnarren lagde bomstasjoner for hver 3dje meter hvor avgiften kom opp i hele 9 blåbær. For dronningas del var det ikke bare blodet som var blått når vi kom til toppen. Tenner, fingre og barnebarn hadde tatt farge av tilfeldighetenes omgivelser. Ei furu fungerte som rasteplass og en fjellnabb som kjeks og saftbord. Vi hadde et måltid ei dronning verdig. Og Hellestønuten kan anbefales. Fin tur om du havner på den rette stien.