Sovna på sofaen i går. Etter et par øl og bolle chips sovna jeg.  Snorka vist og. Og rista litt mens jeg lå der. På TVn holdt Graham Norton på med sin lystige intervjuer. Jeg sov og fikk ikke med meg nokka. Kona vekka meg forsiktig, leda meg inn på badet og gav meg tannkost med tannkrem på. Hun hadde reid opp for meg og la meg. Jeg sovna tvert. I dag våkna jeg litt muggen. Følte meg litt råtten. Kroppen var tung og armen var nummen. Subbelyden av beina mine hang etter meg på vei til kaffekoppen. Den ble fylt og glemt. Jeg hadde en zombivalent følelse i hodet. Inn gjennom stuevinduene kom den første solen. “Drittsol”, tenkte jeg. “Ikke nok med at du brenner i øynene, selv om jeg lukker dem. Du viser fram all skitten på vinduene. Den jeg håpte skulle henge der til våren. Faen. Skulle dette bli en sånn dag?”, sa jeg høyt til meg selv.

Heldigvis for meg så sa jeg det høyt. For da hørte hva jeg sa. Lyden gikk ut av munnen min og inn i ørene, selv i min mutte morgen. “Hva er det jeg sier?”, tenkte jeg. “Jeg kan ikke bestemme meg allerede nå, klokka 08.05, at dagen skal bli tung og mørk og slapp og muggen som ei kompe.” Jeg satt litt mer stille i sofaen og så på solstrålene gjennom skitten i vinduet. Jeg satt bare å så. Og så så jeg litt nøyere. Måten de lyste gjennom fingeravtrykkene til barnebarna. Hvordan fuglebæsjen på vinduet kastet skygger helt bort til spisebordet. Jeg kikket på kræsjemerket til en spurv øverst oppe i et av glassene. Små fjærbiter hang der ennå. Jeg smilte. Alt dette hadde jeg ikke sett om jeg hadde vaska vinduene i går.

Jeg smilte igjen, og jeg tenkte på smilet.

“Dette skal bli en sånn dag!” sa jeg høyt igjen til meg selv og smilte nok en gang.

“Nå kan dagen starte.”