Her en dag var jeg igjen på lysshowet i Kristiansand. Dette juleshowet jeg selv har vært med på å lage og sikkert sett noen hundre ganger. Mange tusen hadde møtt opp for å se på showet. Denne kvelden var to barnebarn med meg og i stedet for å se på lysshowet så jeg på dem. Jeg så på øynene deres, på blikkene. Her satt de oppå et tak på en julebod foran byens domkirke. De så på juleshowet. I det showet startet glemte de å se på alle menneskene som hadde samlet seg. De glemte lysten på godteriet i boden like ved og lukten av brente mandler. De glemte at det var en skøytebane like ved og ganske høyt ned. De satt stille sammen med tante og Maya og bare så. Det som vistes på kirken gikk inn i barneøyne som tok i mot. Jeg ble så helt inni sjelen underlig glad for det som skjedde. Det at noe jeg hadde laget også traff dem på denne måten. Magien og høytiden i showet fikk tusenvis av blikk til å bli stille. En ro og indre glede hang over alle som var der. Denne kvelden var det ikke bare et blikk som sa alt. Det var mange tusen. Det gjorde meg glad og en stille jubel spredde seg i kroppen min.