Vi hadde julemiddag og pakkemetta tre hjemme hos oss i år. Det var jul i går og freden senket seg ikke. Den etterlengtede julefreden som jeg har lest om og hørt om og blitt fortalt kom aldri. Julefreden var ikke her før ganske så sent. For jul er en jobb og et Marathoninnslag i året. Juledagen ble en dag i høyt og lavt tempo høyt og lavt. Vi har jo sett den komme og time for time nærmet seg. Vi vet jo hva den innebærer.  I går, mens Rudolf lå i ovnen, ordnet vi mye og fikset masse. Siste liten gaver ble pakket inn og gravlaksen ble betalt i kassa på Meny sånn ca 3 minutter etter de egentlig hadde stengt. Vi huska til og med sennepssausen. En noe dement mor ble besøkt. Hun satt å lo av tre oldebarn som lekte karusell på hennes svingbare fotskammel. Hun skravla og koste seg og pakket opp noen gaver. Det ble litt jul for henne også. Men det er kanskje glemt nå. Reinsdyrsteika nådde 71 graders kjernetemperatur akkurat tidsnok og mens kjøkkeninnspurten gikk i 200 hundre koste gjestene seg med hurtig-laga  gløgg. Under middagen, som var utsøkt god takket være en kone med bedre smak enn meg, lærte tre barnebarn seg at tålmodighet er en dyd ikke vært å overholde. Pakker ble fordelt og nissen kom og en treåring fikk et minne for livet helt til en storesøster avslørte nissens opprinnelse. Og med en selfiestang i en av pakkene til en av gjestene ble resten av kvelden behørig dokumentert.

Takk familien min, jeg fikk som fortjent.

En fin kveld.