Utbruddet kom i går. Kanskje litt på fredag. Symptomene viste seg da. Heldigvis er jeg vaksinert mot snø så jeg blir ikke smitta. Men utbruddet spredde seg raskt til min sone så jeg var snart omringet av denne himmelens bakterie. Jeg måtte holde meg innenfor karantenegrensene. Smitten la seg rundt meg der jeg kjørte ut til hytta for å sjekke om båten var blitt infisert. Det var den. Og alt rundt den. Jeg gav førstehjelp og lindring til båten ved å fjerne mest mulig av smusset den var dekket med. Men så snek en tanke seg inn i hodet mitt. “Hva med de der hjemme?” Kanskje smitten hadde nådd dem. Jeg skynta meg hjem, men innså fort at jeg hadde kommet for sent. Det var snø foran inngangen. Jeg løp gjennom huset og så ut på andre siden. Det var jaggu meg snø der og. Hele området var smittet. Jeg satte i gang så godt jeg kunne med å avhjelpe og sikre området rundt boligen. Om ikke annet så er snøen lett å flytte på. I går kveld satt jeg noe av snøen til sides for inngangen vår. Jeg flyttet den smitten som lå foran døra vår. Den snøen som lå på terrassen vår samt den snøen som lå foran uteboden vår. Jeg flyttet den vekk så den ikke skulle spre seg mer. Så jeg flyttet noe av den til høyre og noe av den til venstre og igjen noe av den ble lagt ned i skråningen i enden av huset vårt. Og der lå den helt til jeg gikk å la meg. Den spredde seg ikke. Jeg hadde klart å stabilisere utbruddet. Men så. I nattens mulm og i nattens mørke må snøen ha våknet til live igjen. Den hadde spredd seg igjen. For i dag morges, etter at sovetrynet var justert om til solstråleansikt, kikket jeg ut på terrassen. Satan! Snøen jeg flyttet vekk i går var krøpet tilbake på plass. Jeg løp til ytterdøra og så ut. Satan! Samme greia der. Inngangspartiet var infisert.

Finnes det noe botemiddel?