Jeg er glad i snø jeg ikke må flytte på

busstopp Tiddelitomm. Det har snødd før her i sør. Og mens snøen faller stopper trailerne. Og bilene. Naboen lever tenker jeg i det jeg ser snø dette oppover bak den digre snøhaugen der borte. Det er slik det er. Januar 2011 var slik. Og i februar i fjor. Og i februar året før, og i januar i 2016. Snøen hos oss kommer sjelden litt og litt. Det kommer mye snø fort. Kjapt levert i jevne lag rundt huset. Og for å flytte minst mulig snø om morgenen tar jeg bussen. Jeg er veldig glad i snø jeg ikke må flytte på. Og kanskje kommer bussen. Og kanskje kommer kongen. Hva er oddsen for det? Jeg stod sammen med min snøvandte finske nabo og ventet på bussen altfor lenge. Det var rett og slett hyggelig. Tid til å skravle litt om nisser, snø og typen hennes på Jæren. Men vi kan dette. Vi har vært ute en ventetid før. Så kom bussen. Altfor sent, og altfor proppa. Sjåføren smilte oss inn. Vi bippa oss videre med flexikortet og pressa oss forbi stresskofferter og ransler, votter og headsets. Sild i tønne på en dag med masse snø.