Akkurat i dag forvandles eventyret mitt til en våt drøm, men jeg rakk det heldigvis. Jeg rakk det og kom meg inn i  drømmen mens den ennå var kald og tørr. Det er ikke så mye å si bortsett at jeg hadde ski på beina og falt i staver over, og inn i, vår vakre natur. Jeg gikk til Havsyn på Tveit før noen andre. Dette fine lille utsiktspunktet i skogen bak Dønnestad. Og mens lykkelige og korrekt antrukket familier og middelaldrende menn i trange swixdresser koste seg i fine preparerte spor i lysløypa svingte jeg av. Inn på jomfruelig nedsnødde stier hvor skiene forsvant i snøen og bjørkene bøyde seg blygt i det hvite pudderet. Jeg gikk stille og ærbødig innover i skogens katedral. Det var noe hellig og sakralt over veien innover. Skisporene fulgte etter meg. Og drysset av snø ned i nakken i det jeg høflig bøyde meg ned og under og gjennom snøkledde bjørker enset jeg ikke. Det gikk kaldt nedover ryggen, allikevel varmet det. Jeg gikk ikke fort, men jeg gikk seint. Seint nok til å oppleve noe som ikke mange orker og gidder. Men det er verd slitet. Rådyr, rev, hare og elg har satt sine spor før meg. Håper at flere setter sine spor etter meg.

Jeg kom meg ut i skogen i tide. Det kan du og. Ta en tur. Det er så fint.