15 minutter på Oddernes Kirkegård. Jeg tok bussen fra Lund til UiA.  Jeg hadde avsluttet dagen med møte hos en kunde på Lund. Fra Universitet skulle jeg ta en ny buss videre til Strømme. Den kom om et kvarter. Siden jeg er litt gammel og usmart følte jeg meg utilpass på en holdeplass full av universitets-studenter ispedd en og annen professor. Bussen min skulle ikke ta meg vekk herfra før om et kvarter. Det ble et kvarter jeg husker. Jeg forlot IQ-ens bussholdeplass og gikk inn på Oddernes Kirkegård tvers over veien. Det snødde og blåste og jeg hadde kirkegården for meg selv. Meg og alle sjelene og minnene og savnene som ligger spredd utover i systematiske linjer. Vinden løyet og det snødde stille på alle gravene som nå selv ble begravet. Den gode stillheten viste meg en gravlund på sitt vakreste. Freden som omslutta mitt lille hode var total. Der gikk jeg mellom rekker av døde. Av mennesker som har vært. Rader av minner over fedre og mødre og sønner og døtre. Av venner og fiender. Av høye og lave. Tjukke og tynne. De ligger i fred her i dag. En vakker fred. En stille fred. Det var en god fred som også fylte meg der jeg begynte å gå tilbake igjen.

Jeg rakk bussen og freden kirkegården gav meg sitter litt i ennå.