En hund kom inn i vårt liv. Eller i alle fall noe som minna om en hund.  En bitteliten hårete sak ble plassert i vår varetekt mens eieren var vekke på jobb. Et lite krek av ei bikkje var plutselig i stua, i ganga, i bilen, på kjøkkenet. Overalt. Helsikes kjøter! Det var ikke akkurat mitt valg at vi skulle ha bikkja i hus, hva gjør man ikke for å hjelpe. Plutselig måtte jeg begynne å se hvor jeg tråkka. Jeg måtte sjekke sofaen før jeg satt meg og måtte knipse i puta før jeg dro den inn under hue. Kanskje det var ei bikkje og ikke en pute. Fillebikkje! tenkte jeg noen ganger i starten. Men det var før jeg begynte å SE hunden. Hvem var denne lille klumpen av et hårete liv? Litt etter litt så jeg hvor mye personlighet det går an å trøkke inn i en så liten kropp. Vår nye lille firbente venn er av det flotte slaget. Rolig og nysgjerrig. Myk og kjærlig. Hun heter Mia, ser ut som en parykk,  og er allerede bestevenn med Maya. Om vi stiller oss i ring med Mia i midten og vi alle lokker og frister, og har hundekjeksbestikkelser klare, er det alltid Maya hun går til først. De har knyttet et usynlig bånd. Og det er kult å bevitne. Med meg er det litt annerledes, Mia og meg har funnet en slag praktisk forståelse av hverandre. Gjensidig respekt om du vil. Vi som bor her  bytter på å gå på tur med den lille. Vi forteller lykkelig til de andre når vi kommer inn igjen om hvordan avføringen har gått. Hjemme tør vi ikke slippe henne løs ute. Hunden er alltid i bånd. Men av og til på hytta klipser vi av halsbåndet og slipper Mia fri. Det er da hun fyrer opp gledesraketten. Ser smått ut som hun liker det. Vår nye lille venn er stort sett et lykkelig kryp. Og hun deler og sprer sin lykke til oss rundt henne. Det hadde jeg ikke venta.

Godt å ta feil i blant.

Hunden kan være en god venn.