Vi mennesker her i Kristianby ønsker våren velkommen. Vi er jo tross alt best på sommer. På bading, sololje, måker og Palmesus. Ganske dårlig på vinter egentlig. Bortsett fra Solveig Pedersen har det ikke vært så mye å heie på herfra. Men som en gudfryktig samling må vi akkurat nå heie på at  naturen skal finne seg sjæl igjen. At den kan bli resatt til slik den bør være. For våren skal ikke komme ennå. Stakkars naturen! For mens vi smiler og brunes i grønnblå vinterhud lider naturen av alvorlig personlighetsforstyrrelse. Naturen vet ikke om den er vår eller vinter her på Sørlandet akkurat nå. Blomstene blir lurt og blomstrer og tulipanene er på vei opp mot en solid kald overraskelse. Småfuglene begynner så smått sin vårkåte kvitring og om de ikke besinner seg kan eggene kjapt bli bånnfrosne. Heldigvis er det sørlandske småfugler så de vet å tøye sine lyster. Vi tenker sommerdekk og utpakking av hagemøbler. Pakke vekk vintertøy og lange varme longs.

Jeg var redd for at menneskehetens forsøk på å varme opp verden hadde seiret.

Men så våkna æ i dag og gikk inn i stua. Gudd å fint! Det var ikke mye men det var hvitt. Og før jeg fikk gnikka oppvåkninga ut av øynene så det mye ut. Det var jo feil, men allikevel, det var snø.

Naturen minner oss på at det fortsatt er vinter slik det skal være ennå en stund.

Også her i Kristiansand.

Et år siden nå. En USO (uidentifisert snø objekt) laget av et par barnebarn på verandaen. Det er slik det skal være i mars.