I går ville jeg stoppe tiden i Korsvikfjorden i Randesund. Bare litt. Bare noen minutter kanskje. Jeg ville at silhuettene av måkene skulle henge stille i lufta. Jeg ville at havet skulle stoppe midt i sin myke krusning. Jeg ville at kveldslyset som reflekterte seg i havet  skulle skinne akkurat slik det skinte akkurat nå en liten stund til. Jeg ville at båten skulle stivne sammen med bølgene som fulgte etter den. Jeg ville at fargepaletten skulle vare. Jeg ville at den svake vinden skulle stilne helt litte grann. Jeg ønsket at all lyd gikk på Mute i bare noen minutter.

Den eneste lyden jeg skulle høre var av mitt åndedrett, mitt hjerte og lyden av mine sko som gikk langs svabergene på hytta. Jeg skulle gå der uten å tenke. Bare være til stede.

Etter hvert sanset jeg at tiden ikke stanset, at lyden ikke stilnet og at måkene fløy videre. Men jeg var til stede. En uendelig vakker kveld gav fra seg sitt siste lyd til akkurat meg.

Vi bor i et fint land.