Vi klager som om vi finner glede i at alt ikke er bra. Om vi ikke hadde hatt noe å klage på hadde i alle fall alt vært bare dritt. Og når alt bare er dritt kan vi jo klage litt mer.

Vi skal se opp for gleden. Jeg ble minnet på det her en dag. Et bilde på en vegg ba meg se opp for gleden. Folk kan jo tro jeg er fornøyd. Bedre at jeg er misfornøyd, sur, misunnelig og skeptisk. Jeg vil heller baktale enn framsnakke. Jeg vil at folk skal syntes synd på meg, heller enn at jeg syntes synd på dem.

Jeg synes det er rart at de mange av oss liker å klage mer enn vi liker å rose. Vi klager over regnværsdagen mens vi tar oppholdsdagen for gitt. Vi klager den dagen bensinprisen er på sitt høyeste, men glemmer å smile den dagen den er på sitt laveste. Vi klager som om vi finner glede i å være litt sur.

Det gjenspeiler seg rundt oss også. I pressen skriver de heller om ting som går feil og kan irritere meg enn om ting som kan gjøre meg glad. Og i påfølgende kommentarfelt kan vi dyrke vår misnøye. På nettet kan vi være så bedritne vi vil og vi kan klage på alt og alle uten å vise ansikt.

Skiltet som jeg så fikk meg til å tenke på alt dette. Vi skal se opp for gleden. Men ikke som et fareskilt. Det skulle vært et påbud. Jeg skal se etter den og ta vare på den. Jeg skal vise den og gjøre andre glad.

Det fine med dette fareskiltet jeg så på en betong vegg i Kristiansand er at det er like ved en undergang. Undergangen er påmalt fine sommerfugler.

Jeg stod der og smilte. Siden jeg gikk rett inn i undergangen kunne jeg like vel være glad.