Vi følte oss små der oppe,- Lucas og meg. Vi ble lave i høyden. Oppe på Hartevassnutane. Det finnes to av dem. Nordre Hartevassnuten og Syndre Hartevassnuten. Vi gikk til den Nordre, nesten. Storslagen natur omkranset oss på alle kanter. Høstfarget fjell og myr lyste mot oss fra langt der borte og fra rett ved beina. Fra alle kanter. Lengst borte hadde noen pyntet fjellene med melis. Jeg tror vi gikk like langt oppover som bortover denne dagen. Det er en god stigning opp til toppen. Men gudd. Sammen med et barnebarn som liker å gå på tur, så lenge han blir tvunget med, blir det helt topp. Det fine med denne gutten er at så snart han legger vekk dataen, innser at slaget er tapt og får på seg turtøyet, så er han med på turen. Det er sjelden mas om hvor langt det er igjen. Hvor sliten han er. At han vil hjem. Vi koser oss på tur. Strever oppover sammen. Spiser de siste blåbærene sammen og slukker tørsten med verdens beste bekkevann sammen. Litt bortenfor stien, nesten oppe på toppen, kan du se en varde i det fjerne. Vi tok turen bort til den. Varder er det forresten nok av her oppe. De fleste som kommer hit bygger en. Men denne så spesiell ut. Det er bare en av den. Vi kom bort og kan ikke annet enn å takke Karina, Eivind, Preben, Elise og John som i 2001 bygde denne fine varden. I det minste antar jeg at det var dem. Det var en fin plass å føle seg liten på.

Turen passer for alle. Den er ikke lang, men mye stigning så bruk litt tid.