Jeg hadde hørt om Hjuringfallet. Et spennende navn, tenkte jeg. Det må være et spennende sted, tenkte jeg. Jeg skulle hørt etter. Jeg så for meg dype daler og skremmende stup. Hjuringfallet har en spennende historie, uten å være et spennende sted. To gjetere skal en gang ha slått hverandre i hjel her (hjuring =gjeter). Og ved siden av treet som Tveit Turlags kasse henger står den gamle grensesteinene mellom Ryen, Klepp og Bjelle. Men turen dit ble fin og skravlete. Med meg hadde jeg to gode venner som ikke hadde sett hverandre på en stund. Og de hadde mye å prate om,- hele tiden. Mens jeg gikk i bakre rekke og for lengst hadde gitt opp å søke skogens ro gikk de foran på stien og ble oppdatert på alt som hadde skjedde den andre siden sist de så hverandre.

Skogen er vakker akkurat nå. Fargespillet er fantastisk. Men det er blaut. Veldig blaut. Myrene surkler like mye som skoene etterpå. Vadestøvler er tingen. I alle fall på turen til Hjuringfallet. Det er noen myrer som skal passeres. På turen fant jeg også mye fin chaga, og Lee fant et flott knivskaftemne i en eldgammel vridd tyrifuru. Og på vei hjem tok vi en liten omtur til Varen. Et kjempe utsiktspunkt. Her ble til og med mine to gode venner stille en stund.

Og nok en gang takk til Tveit Turlag som viser oss veien.