Det er ikke mørkt alt som er svart. Av og til er det jækla høyt. På Lille Prekestolen i Vågsbygdskogen er det langt ned selv om det er mørkt. Litt underlig at en føler på høydeskrekk uten å se at det er høyt. Men vi visste jo at det var et svart hull på andre siden av kanten. Det var en ny opplevelse for meg å gå inn i mørket på denne måten.

Jeg går mye tur med lys i panna, men alltid alene. I går ringte en nygammel venn og spurte om jeg ble med inn i svarte natta. De var en gjeng som gikk turer i mørket. Jeg takket ja og møtte opp i Vågsbygd. Vi var fire turkledde menn med hodelykt som begav oss av gårde i et voldsomt tempo. Når jeg går alene så tusler jeg, hjertet holder hvilepuls og jeg forsvinner like mye inn i mine egne tanker som inn i mørket.

Slik var det ikke her. Sammen med disse herrene gikk beina som trommestikker, hjertet hadde konstant makspuls, lungene manglet oksygen og de forventet at jeg skulle holde en meningsfull samtale samtidig. Det var en ny måte å gå på tur for meg. Mørket og stillheten som omgav oss i skogen glemte vi helt. Vi pratet mer, og mye, om alt. Jeg lærte fort mye om livene til de jeg gikk med, og de kanskje litt om mitt. Det var rett og slett gøy. 7,3 km på våte stier gikk fort. Halvveis kom vi til lett spektakulære Lille Prekestolen. Selv i mørket følte vi storheten av stedet.

Men dette var turen hvor målet telte mindre og turen telte mer.

Takk for turen.